Tur til Storbakknuten

- fjelltur, topptur

Tok turen til Maudal for å bestige Myrfjell. Det gikk ikke etter planen, men fikk i hvert fall med meg Storbakknuten før tåka kom.

Lavvann

I Sandnes var himmelen dekket av et lavthengende, tett og disig skylag. Så ikke lovende ut. Været var heldigvis lettere innlands. I Maudal skinte sola. Jeg startet fra kraftverket og fulgte anleggsveien helt opp til demningen i Stora Myrvatnet. Ble forbauset over hvor lav vannstanden var i magasinet. Bare så vidt foten av demningen hadde vann på tærne.

Jeg krysset demningen og begynte oppstigningen til Storbakknuten. Greit nederst. Holdt mot venstre et stykke oppe i bakken, hvor det så lettest ut å ta seg opp. Det ble bratt, men det gikk tålig greit å kravle seg opp. Kom opp på en fortopp og fikk utsikt ned mot damanlegget og utover Maudalen.

Utsikt

Fulgte et tråkk rundt ei ur og inn i neste stigning. Ikke like bratt her. Vel oppe flatet fjellet ut. Lett gange bort til Storbakknutens høyeste punkt, 918 moh. Ingen varde, men flott utsikt innover Myrvatnet, mot Myrfjell og sørøst over Maudalsheia.

Herfra så jeg at det bare var den ytre delen av Myrvatnet, som før oppdemningen het Myrtjørna, som var tappet ned. Indre del av vannet hadde en mer normal vannstand. Nede på sletta som vanligvis står under vann, så jeg noe som lignet tufter. Ikke utenkelig at det var støl eller uteløer her oppe i gamle dager, druknet av oppdemningen.

Klyving

Et tydelig tråkk førte videre mot Myrfjell. Fjellveggen så bekymringsfullt bratt ut. Ingen åpenbare veier opp. Slo egentlig fra meg tanken om å bestige fjellet fra denne siden. Jeg gikk ned til Krokavatnet og tok en kikk på driftelega som ligger i ura der. Brukbar heller med livdemur. Lavt under taket, men sikkert greit nok å ligge der. Sauer beitet i det frodige gresset rundt ura. Ei lita sandstrand i vannkanten nedenfor.

Fra ura så ikke fjellveggen like bratt ut som på avstand. Det så faktisk ut som det kanskje var mulig å ta seg opp likevel. Verdt et forsøk. Jeg kløyv oppover, nokså rett opp bak ura. Bratt, men klarte å klyve hundre høydemeter opp, over to-tredjedeler av fjellsida, før jeg kom til et punkt hvor jeg ikke vågde å klatre videre. Var ikke annet å gjøre enn å komme seg ned igjen. Eklere å klyve nedover enn oppover, men det gikk bra.

Tåkeheim

Kanskje like godt at jeg ikke kom meg opp. Da jeg snudde i fjellsida, så jeg at Storbakknutens topp var innhyllet i lave skyer. Da jeg kom ned til Krokavatnet igjen, feide skyene over hodet på meg. Jeg begynte på hjemturen og var ikke kommet langt opp i bakken før toppen av Myrfjell var forsvunnet i tåkeskyene. Hadde jeg klart å ta meg helt opp, hadde jeg ikke sett noen verdens ting der oppe.

Det tetnet til med tåke rundt meg også. Hadde kanskje 20 meter sikt, men fant veien ned til skaret hvor stien til Jensavatnet går. Fulgte denne stien tilbake til anleggsveien. Tåkeheimen vedvarte helt til jeg kom ned i skogen rundt Bualøa. En noe amputert tur, men moro lell.