Tur til Viglesdalen via Tverrgjøvle

- fjelltur, langtur, turperle

Ny lang dagstur på programmet denne søndagen. Nå til vakre Viglesdalen i Hjelmeland. For å få en rundtur ble framturen lagt over Tverrgjøvle og Hiaheia.

Nesten fullt på parkeringsplassen på Nes da jeg ankom. Har nok vært trangt om plassen på Viglesdalshytta i natt. Sola steikte. Varmt og vindstille. Siden jeg skulle ta over fjellet innover, startet turen med å gå et lite stykke tilbake langs veien.

Snodige Tverrgjøvle

Fra veien begynte bratt stigning opp gjennom tett granskog. Trærne skygget heldigvis for den verste solsteiken. Svetten silte og pusten peste. Syns likevel jeg holdt et bra tempo oppover. 350 høydemeter gikk unna på 25 minutter. Kom opp til enden av en traktorvei og tok en kort pustepause. Følte meg som en svamp som har fått vannet skvist ut av seg. Det gikk roligere videre oppover. Slakere terreng nå, men fortsatt drøye 150 høydemeter igjen. Brettet opp buksa for å få luft på beina, men den gled bare ned igjen.

Omtrent nøyaktig en time etter start kom jeg fram til Tverrgjøvle. Snodig plass. Virker som hele fjellryggen har revnet på tvers, men etterlatt seg en smal passasje øverst noen få meter nede i revna. Fint gressunderlag i passasjen, som er kanskje 5-10 meter bred avhengig av hvor langt ned i sørskråningen man teller. Et voldsomt juv på nordsiden med utsikt 600 magesugende meter ned til Øvre Tysdalsvatnet. Noe snillere juv på sørsiden, 500 meter over Nes. Kasse med turbok. Ikke mange som tar turen opp hit, tydeligvis. En knapp side med navn for hele 2016.

Ville Torsteinsgjuvet

Stien videre over heia er ikke merket, men var brukbart nødlet og stort sett grei å se. Først gikk den bort til Torsteinsgjuvet, et enda råere juv enn Tverrgjøvleråsa. De loddrette, forrevne veggene på vestsiden av juvet var et mektig syn. Kan anbefales å ta turen bort hit når du besøker Tverrgjøvle, selv om du eventuelt ikke skal videre over heia. Stien listet seg forbi kanten av juvet og skrånet så over Tverrfjellet til sørsiden av Hiaheia.

Etter å ha krysset Dyraholet fikk jeg utsikt ned til Sendingfossen og over til heiene på motsatt side av dalen. Kunne se folk nede på Viglesdalstien. Stien holdt seg nær kanten av dalen videre og ga mye fin utsikt underveis. Ei stor kongeørn svevde lydløst forbi, sirklet på oppdriften ved Våbergfjellet og forsvant innover Viglesdalen uten et eneste vingeslag. Sola brant i nakken. Det er herlig i fjellet på slike dager.

Trolske Risen og skumle Kvita Råsa

Viglesdalsvatnet kom til syne da jeg nærmet meg Risen. Fjellsidene ble brattere og villere. Stien passerte luftige klipper før jeg stod oppe på Risens isse og skuet ned i Viglesdalen. Fantastisk utsikt! Blått vann med lys strandlinje, hyttene nede på gressmoen, den trange Musdalen bakenfor, høye fjell med snøklatter på begge sider av dalen. Jeg tok en god rastepause her. Luftet beina og stappet innpå med nye kalorier.

Det neste stykket av stien var av det luftige og spennende slaget. Den gikk helt ute på kanten av Kvita Råsa, et stort juv på østsiden av Risen. Et lite parti av stien hadde sågar rast ut og forsvunnet i dypet. Det var ikke forsvarlig å krysse rasstedet, så jeg passerte på oppsiden. Kom ned til en gammel steingard og rundet til motsatt side av juvet. Herfra så stien jeg kom fra nærmest hasardiøs ut der den gikk på tvers av bratte løsmasser like over stupet.

Gapende Storheller

Trygg sti videre. Flere sporvalg første stykket vekk fra råsa. Valgte stien nærmest kanten. Finest utsikt der. Risens loddrette vegger var nesten ikke til å ta øynene bort fra. Tråkkene samlet seg kort etter og fortsatte mot Skåbø. På Skåbø forsvant stien ved et lite, halvveis snødekt tjern. Fulgte et lite skar bratt ned ei snøfonn til et større tjern. Kom tilbake på god sti på oppsiden av dette.

Før nedstigningen fikk jeg utsikt mot Viglesdals-Storheller. Et krøkete navn på en stor heller innsprengt i selve fjellveggen under en navnløs nut. Stien gikk tett forbi helleren. Jeg stakk selvsagt oppom. To steinmurer stod innunder taket, en i hver ende. Etter hva jeg har lest, er den beste muren restene etter ei lita bu, mens den andre var fjøsplass for noen få dyr. Fuktig og til dels gjørmete golv. Man skal ha solid underlag for å overnatte her.

Vakre Viglesdalen

Fra helleren fulgte jeg den T-merkede stien fra Trodla-Tysdal ned i Viglesdalen. Bratt og kronglete, men god sti. En av grunnene til at jeg gikk runden i denne retningen, var at jeg ønsket å komme ned i dalen i kveldingen og se dalen i kveldsol. Det var nærmest perfekt timing.

Sola stod over fjellranden i vest og kastet sine myke kveldstråler inn på de grønne slettene i dalen. Storåna bruste langs stien, svingte så bort og etterlot stillhet i det jeg ankom Turistforeningshytta. De siste gjestene gikk ut porten like før jeg kom fram. Tomt og fredelig. Jeg kikket litt rundt, men gikk ikke inn i hytta. Tømte rusk ut av skoene og trasket videre.

Fascinerende driftevei

Drifteveien langs Viglesdalsvatnet, som ble bygget tidlig på 1900-tallet, er imponerende godt laget. Veien snor seg elegant gjennom den ellers uframkommelige steinura. På den ene siden raget Risen som et trollfjell med mørke vegger og taggete rand. Ble mange lange blikk opp dit. På den andre siden stille vann og fager utsikt innover Viglesdalen i kveldslys. Tok meg god tid på denne strekningen.

Storåna ble krysset på steinmurt bro før det bar nedover dalen. Flere fine fosser og stryk å se på vei nedover. Granefossane, Hiafossen og Sendingfossen åpenbarte seg på rekke og rad. Tok en kort rastepause på et svaberg nedenfor Granefossane. Godt å sitte ned en stund. Siden fjellryggen blir lavere mot vest, holdt sola seg såvidt over ryggen helt til jeg passerte Sendingfossen. Først da ble skyggene permanente.

Var tilbake på Nes i ni-tiden. Bare to andre biler igjen der nå. Den ene kjørte mens jeg pakket meg inn i bilen. Turen endte på godt og vel 23 km i lengde med alle mine krumspring og avstikkere. En lang og virkelig flott rundtur.