Tur til Einarknuten, Bestaliflotene og Fossjuvet

- fjelltur, topptur, langtur

Søndagsturen gikk til Forsand og fjellene mellom Vinddalen og Røssdalen. Det ble en lang og flott rundtur til begge Einarknutene, Bestaliflotene og Fossjuvet.

Det stod en del biler på parkeringsplassen i Vinddalen, men det var ingen personer å se i Fårelia. Folk er tidlig på 'an tydeligvis. Overskyet fra start. Med motbakker i skog var det helt greit. Det gikk ganske radig oppover lia. Etter 35 minutter var jeg oppe og tok av fra stien der bekken kaster seg ned i det lille juvet. Kort stigning brakte meg opp på Rangvarsfjellet samtidig som utsikten ned i Vinddalen åpnet seg på vidt gap. Fine svaberg her oppe, og sola hadde kommet fram, men alt for tidlig å sette seg ned nå.

Langs Vinddalen mot Indre Einarknuten

Fortsatte fra knaus til knaus utover langs fjellryggen. For det meste bart berg med smale gresstriper imellom. Hørte faktisk en gjøk som gaulte oppe på snaufjellet. Trodde gjøken helst var en skogsfugl, men denne var kanskje litt koko.

Passerte Venetjørna og noen luftige klipper. Indre Einarknuten, den høyeste av Einarknutene, var hele tiden godt synlig forut. Mye fin utsikt både innover og utover Vinddalen underveis. 100 høydemeter nedstigning førte ned på lyngunderlag øverst i Holtakveven. Derfra noe kortere stigning til topps.

En stor og staselig varde tok imot meg oppe på Indre Einarknuten, ca. 814 moh. Vid utsikt i alle retninger unntatt øst, hvor jeg kom fra. Tyllebakknuten og Tormodknuten markante i nord. Frafjordhatten, Øvre Espedalsstølen og Torkjelsknuten i sør. Den lavere Heimre Einarknuten i vest med Espedalen langstrakt bakenfor helt ut til Høgsfjorden og videre inn i Oltedalen. Flott skue.

Ned til Heimre Einarknuten

Vestsiden av Indre Einarknuten er bratt. Var litt av et syn å stå på kanten og se ned mot Heimre Einarknuten flankert av Røssdalen og Vinddalen, med Espedalen i bakgrunnen. Men ikke verre enn at det med forsiktighet gikk greit å ta seg helskinnet ned i salen mellom de to nutene, drøye 100 høydemeter lenger nede. Derfra lett stigning opp til toppen av knuten, 751 moh.

En liten varde på den første knausen, en større ute på tuppen av fjellet. Og kongeutsikt ned til Øvre Espedal og ut hele Espedalen. Praktfullt. Denne gigantiske portstolpen mellom Røssdalen og Vinddalen er smal nok til at man kan kikke ned i bunnen av begge dalene. På Røssdalsiden ser man rett ned på parkeringsplassen, mens mye av dalen innover er skjult. Vinddalen kan derimot sees helt til endes. Sola vedvarte og jeg tok en god rastepause ved varden.

Opp på høyfjellet igjen

Etter pausen gikk ferden østover mot Bestaliflotene. Jeg krysset Holtaholå og Holtakveven på nedsiden av Indre Einarknuten. Et par-tre gode kneiker førte meg forbi et lite tjern og opp på en lang fjellrygg. Er vanskelig å se ut fra kartet om det er dette som er Holtafjellet, eller om navnet tilhører den lille nuten sør for Einarknuten, eller om det er en fellesbenevnelse for hele fjellmassivet. Uansett, jeg fulgte ryggen opp til det høyeste punktet, før jeg dreide mot øst og ned igjen.

Atter opp på andre siden. Skyene hadde for en stund siden drevet inn foran sola. Det blåste litt her oppe. Ei rype flakset av gårde. Krysset ei snøfonn. Endelig stod de to små toppmarkørene foran meg. Noen steiner stablet oppå hverandre. Turens høyeste punkt var nådd, 886 moh. Med vind og skygge ble det kjølig nok til at jeg tok på ytterjakken. Hadde en kort rastepause her også. Energiforbruket er høyt i slikt terreng.

Vakkert fossefall

Fin utsikt. Kunne faktisk se Preikestolen i nordvest. Regnbyger på himmelen i vest. Kanskje over Bynuten. Vanskelig å si på så lang avstand. Opplett og ingen fare for regn her, men skyene ville ikke flytte seg. Den mest interessante utsikten var ned mot Indredalen. Fra toppunktet noe skjermet, men da jeg begynte å gå videre åpenbarte dalen seg i full prakt.

Følvassfossen, populært kalt Brudesløret, var et vakkert syn der den kastet seg utfor Indredalens sørvegg i et 500 meter høyt, todelt fall. Den må jo være en av Rogalands prektigste og høyeste fosser. Ikke så langt nedenfor toppen fant jeg en luftig avsats i fjellet hvor jeg kunne kikke nesten 700 meter rett ned i den enorme steinura som skiller Indredalen og Røssdalen. Utrolig utsikt også innover Indredalen.

Fra kanten av Røssdalen til Ulvegrovene

Sola begynte endelig å komme fram igjen i det jeg passerte under Sletteskarknuten. Vinden roet seg og ytterjakken ble henvist til sekken. Jeg tok stadig avstikkere bort til kanten av dalen, hvor loddrette klipper og juv styrtet ned i ura. Mange luftige steder her.

Dreide så oppover til Ulvegrovene, en forkastningslinje som sees som et nedsunket spor i bakken. Cirka 2 meter dypt på det dypeste, 4-5 meter bredt og 150 meter langt. Ikke så veldig imponerende syn, men interessant på sin måte det også. Fortsatte langs kanten av ei myr og kom etter hvert inn på den merkede stien til Fossjuvet.

Fossjuvet - den store finalen

Etter en lang marsj i periferien var det fint å være tilbake på god sti. Bare å gå på uten å tenke på å finne beste rute videre. Det tok ikke lang tid før Fossjuvet åpnet gapet. Mer vann i fossen nå enn første gang jeg var her. Også en liten foss på motsatt side. Mektig utsyn ned i dypet.

Jeg gikk ned til hengebroa og ut til kanten av juvet, hvor dagens siste rastepause ble avholdt. De store skyene hadde forduftet. Bare enkelte små dotter igjen på himmelen. Det var godt å sitte en stund og slappe av på solsiden av juvet. Kveldsol i ansiktet og fossen brusende like ved. Nesten søvndyssende.

Mot kveld

Fra Fossjuvet fulgte jeg den merkede stien tilbake til Vinddalen. Jeg hadde flere potensielle avstikkere på programmet, men det var blitt seint nok og beina hadde fått mange nok høydemeter for i dag. Får ta dem en annen gang. Sikkert ikke siste gang jeg er innover her.

Turen endte på drøye 22 km i lengde. Angret ikke på en meter. Det er noen skikkelige godbiter å finne i dette området for de som våger seg bort fra stien.