Tur til Vinjakula

- fjelltur, topptur, turperle

På tide med en ny tur til fantastiske Vinjakula, denne gang med start fra Espeland og retur via Strondafjellet på kanten av Maudalen. Årets hittil artigste tur.

Gjengrodd sti

I dag var været aldeles nydelig. Varmt nok til at jeg gikk i t-skjorte nesten hele veien opp, men kjølig nok til at jeg ikke ble helt utsvettet. Masse sol og klar luft. Perfekt turvær. Finere oppvarmingsetappe enn å rusle innover Maudalen fra Espeland, skal man lete lenge for å finne. Selv om dalen er preget av landbruk, er det virkelig vakkert innover. Ikke minst fordi elva får boltre seg utemmet i flotte fossestryk. Måtte den aldri bli lagt i rør.

Ved Maudalsvatnet bar det over på sti mot Lanes. På andre siden av Kvernbekken tok jeg inn på stien opp Fosslia. Selv om stien var både rødmerket og nødlet, var den så overgrodd at det tidvis var vanskelig å se hvor den gikk. Her trengs det en skikkelig omgang med både saks og motorsag om ikke stien skal forsvinne helt. Etter mye speiding etter merker og nødlinger kom jeg meg opp til Mjådalstjørna, hvor stien fra Espeland møter stien fra Veen. Derfra var det god sti helt til topps.

Lite snø

Utsikten ned mot Maudalsvatnet og Trollakyrkja i kneikene opp fra Mjådalstjørna er formidabel. Kunne ikke motstå fristelsen til å ta den korte avstikkeren opp på Fossliknuten for å se hele utsikten. Flotte greier. Her fikk jeg også en kikk på skaret jeg planla å komme ned under min improviserte tilbaketur, men mer om det senere. Så greit ut herfra. Kunne også se folk oppe ved varden på Vinjakula, som er synlig for første gang herfra.

Lite snø på denne siden av Vinjakula. Selvsagt noen fenner innunder skrentene, men omtrent ingen snø på stien. Tok vel maks fem steg i snø på vei opp. Det gikk veldig greit i bakkene. Formen begynner visst å bli brukandes. Møtte bare to personer på vei opp. Er nok mest vanlig å gå fra andre siden av fjellet.

907 moh

Oppe på toppen var det, ikke uventet, godt med folk. Mens jeg kikket på utsikten kom flere til, mens andre begynte på nedturen. Vinjakula er et populært turmål. Jeg har vært her oppe to ganger før, men aldri i så klar luft. Vanvittig fin utsikt helt til horisonten i alle retninger. Kunne faktisk tydelig se Kyrkjenuten i Sauda, så god var utsikten denne dagen.

Et kjølig vinddrag fra nord gjorde at rastepausen ble avholdt på berget på sørsiden av toppnuten. Utsikten mot Øvre Maudal, Svartevassknuten, Trollakyrkja og Store Skykula ble behørig studert og beundret mens turknasket fortærtes. Jeg var så dekadent at jeg hadde potetgull med meg i dag. Blir nok ikke siste gang det, nei.

Ekspedisjonsstart

Med friske kalorier på tanken gikk ferden omsider videre. Men ikke samme vei jeg kom opp. Nå skulle en helt ny del av Vinjakula utforskes.

Jeg fulgte stien mot Byrkjedal ned den første, bratte kneika og tok så av mot sør over berget, utenfor sti. Det lå ei diger snøfonn i søkket like nedenfor. Stampet meg over østsiden av den og fortsatte nedover mot Eigelihomma. Lett terreng å gå i. I kveven nedforbi et lite tjern lå ei sønderknust bu omgitt av snøfenner.

Jakten på Tjuahedleren

Jeg gikk ikke helt ned i Eigelihomma. Jeg ville nemlig prøve å finne Tjuahedleren. Satte kursen mot noen store steinblokker. Jaggu, der var det en heller inntil fjellveggen. Men den så liten og ubeboelig ut. Kunne vel ikke være den? Like bortenfor lå en smal heller som en person nok kunne skvist seg innunder, men det kunne ikke være den heller. Jeg fortsatte langs fjellhylla.

50 meter bortenfor lå en heller som var stor nok til at jeg kunne sitte under, men det var ikke noen god liggeplass. Nye 50 meter videre dukket det opp en større heller innunder fjellveggen. Det så ut som gulvet var smått bearbeidet og planert slik at man kan ligge jevnt der. Dette måtte vel være Tjuahedleren. Den var høy nok til at jeg kunne sette meg under med god klaring til taket. Vokste masse rød jonsokblom rundt kanten av helleren. Fin gressbakke utenfor. I den tro at jeg hadde funnet den rette helleren fortsatte jeg videre vestover langs fjellhylla.

Hellere i fleng

Men så, på andre siden av et berg, åpenbarte det seg enda en heller, mye større enn de andre. Var fascinerende å se hvordan den glattskurte fjellveggen gradvis krummet seg innover og til slutt dannet en diger og langstrakt heller nederst. Helt flatt golv med gress og flate steiner. Så høyt under taket at jeg måtte stå oppreist og strekke armene opp i full lengde for å nå det. Litt mugg på innerveggen, ellers veldig fint og "ordentlig". Fikk nesten lyst å overnatte her.

Fjellhylla begynte å skråne nedover mot et lite tjern. På vei ned passerte jeg en stor steinblokk som en gang i tiden har sklidd ned, lent seg mot fjellveggen og dannet nok en heller. Et par store steiner i åpningen, men bakenfor var det et smalt rom med flatt steingolv som en person kan ligge i.

Hvilken av alle disse hellerene som er Tjuahedleren er ikke godt å si, men jeg vil jo anta at det er den største. Eller kanskje tjuene bodde i den lille mens lensmannen bodde i den store, og så kastet de stein på hverandre over berget. Fuglene vet. Det var moro å finne dem i hvert fall.

Kampestein på kanten

Planen var å ta turen bort til kanten av Strondafjellet og kikke ned i Maudalen. Jeg ble ikke mindre ivrig av at en stor stein lå helt på kanten av en knaus og så ut som den kunne trille ned når som helst. Den steinen måtte jeg opp til. Som sagt, så gjort. Luftig sted. Etter litt fotoablegøyer kikket jeg over kanten. Nesten 500 loddrette, magesugende meter ned til Maudalsvatnet. Trollakyrkja i full prakt på motsatt side og flott utsikt både utover og innover Maudalen. Spennende sted.

For en som liker å utforske er denne siden av Vinjakula rene godtebutikken. Etter en stund gikk turen videre vestover. Jeg fulgte skaret som går helt ned til Stemmatjørn. Ikke noe problem å gå her. Så til og med et par nødlinger og antydning til gammel sti enkelte steder. Kan det ha vært ferdselsvei fra Veen til Maudal over her i gamle dager?

Kveldskos i vannkanten

Jeg gikk langs den skrånende fjellryggen forbi Stemmatjørna og opp mot Fossliknuten, hvor jeg kom inn på den merkede stien igjen. Derfra fulgte jeg samme rute som jeg kom videre nedover. Stien i skogen var vanskelig å følge selv om jeg hadde gått den bare noen timer tidligere, men jeg fant nå fram.

Ved vestenden av Maudalsvatnet tok jeg en liten avstikker ut til et svaberg i vannkanten. Med praktfulle fjellsider stupende ned på hver side var dalen virkelig et syn i kveldsola. Jeg satte til livs resten av turknasket og fikk de siste varmende strålene før sola forsvant bak Lindelifjellet. Ruslet deretter fornøyd tilbake til start. Årets beste tur hittil.