Skitur til Olalia

- fjelltur, skitur

Jeg ble lokket tilbake til nordfylket for mer skigåing. Turen gikk igjen til Olalia. Denne gangen tok vi den lengste løypa på framturen.

I tillegg til min Far, var også min eldste bror med på turen. Strålende sol, rundt null grader, så godt som vindstille. Nydelige forhold. Ikke på langt nær så mange biler på parkeringsplassen på Oppheim som forrige uke. Jeg tok en kikk under skiene før start. Det smørefrie mønsteret var slitt nesten flatt. Ikke rart de går fortere bakover enn framover.

Oppforbi Røde Kors-hytta tok vi inn på Staurskarsrunden, som denne sløyfa kalles. Det var kjørt opp beltespor, men ikke skispor. Helt greit, det. Skiene mine får ikke feste i skisporene i motbakker uansett, og nedover er det best å stå utenfor når farten blir livstruende.

Den oppkjørte løypa var i smaleste laget i de bratteste nedkjøringene. Vi kjørte på utsiden, hvor det vekslet mellom avblåst hardsnø og mykere løssnø. Det lugget og skjøt fart om hverandre. Katamaranstilen ble tilført nye elementer som vanskelig kan beskrives med ord. Snøen var så hvit og fin at enkelte av oss måtte ned og ta dette vakre vidunderet i nærmere øyesyn. Noen opptil flere ganger.

I den nordligste delen av løypa åpnet det seg flott utsikt både mot Etnefjorden, helt ut til Bømlo og Stord, og mot Litledalen og Etnefjellene. Det var i det hele tatt en veldig fin løype med mye vakkert vinterlandskap å beundre underveis. Ikke så altfor slitsomt, heller.

I den første motbakken opp fra Svelten fikk jeg plutselig et stort forsprang på de to andre. Da de kom opp viste det seg at brodern hadde knekt staven. Den splitter nye staven var splittet på midten. Dermed måtte han gå de resterende drøye 11 kilometerne med én stav. Far var snill og lånte bort sin stav av og til. Det gikk veldig bra, det.

Ved Olalihytta var det ikke så mye folk som sist. Bordet vi benyttet forrige lørdag stod ledig. Vi slo oss ned der. Kakao, kjeks og sjokolade ble som vanlig tryllet opp av sekkene. Tynne slørskyer hadde listet seg opp fra sør, men sola stod godt på fremdeles. Det var godt med en pause og noe å drikke. Blir tørst av skigåing.

Siden brodern bare hadde én stav tok vi korteste vei tilbake. Standardløypa, med andre ord. Mot slutten syns jeg skiene både satt litt bedre i motbakkene og fikk bedre fart nedover. Kanskje litt våtere snø passer dem bedre. Det var en veldig fin tur. Den lengste hittil. Vi får finne fram noen gamle og sterkere staver til i morgen.