Tur til Selvikstakken

- fjelltur, topptur

Nydelig vintervær i dag. Samtidig er ikke snøen i nærområdet så dyp at det hindrer fotturer. Jeg fikk brodder til jul og hadde lyst å teste dem skikkelig. Dermed gikk turen til Selvikstakken, Sandnes' beste utsiktspunkt.

Det stod to biler på Seldalsheia da jeg ankom. Tre sett spor ledet oppover bakkene foran meg. To av dem fortsatte forbi krysset der stien til Bynuten tar av. Jeg fulgte etter. Himmelen var nesten skyfri og det var vindstille. Jeg glemte å se på termometeret i bilen, men i følge værmeldinga skulle det være rundt fem minusgrader. Sola strålte, men den hang så lavt at en god del av turen gikk i skygge likevel. Desto herligere å komme ut i solpartier.

Holkedans

Snøen var tørr og lett, men jeg kjente at det er betydelig tyngre å gå i snø enn på barmark. Fra Blommetjørna og innover var det mye is under snøen. Dermed fikk jeg en ypperlig mulighet til å øve på en av de store, folkelige vinteraktiviteter: holkedans. Viktig å få på plass grunnteknikken først, så jeg fokuserte på sentrale øvelser som "kråkeflaks" og "kalvesprang". Oppdaget at jeg er et naturtalent, for de satt som et skudd fra første issvull. Omlegging til pigger ble vurdert da jeg gikk tom for muskelminne, men det ble bestemt at så fikk vente til de ordentlige bakkene begynte. Man må tross alt lide for å bli god.

Det er tungt å gå i snø. Formen er ikke på topp nå vinterstid, heller. Da pusten gikk som verst lurte jeg på om jeg hadde vært for optimistisk. Hadde jo ikke engang begynt på de ordentlige bakkene. Det roet seg i nedoverbakkene mot Selvikstølen. Broddene ble satt på ved stiskiltet like før kryssingen av Seliåna. Herfra var det ingen spor i snøen. Jeg har gått her før, så det gikk greit å følge stien likevel.

Bratt og glatt

Bakkene jeg hadde vært bekymret for gikk veldig greit. For å sikre skikkelig fotfeste opp de bratte kneikene gikk det såpass sakte at jeg ikke ble sliten. Første kneika opp fra Selvikstølen var verst. Omtrent midtveis er det et punkt som er ekstra bratt. Her var det i tillegg rikelig med is under snøen. Selv med brodder er det glatt når det blir bratt nok. De har jo ikke pigger på sidene. Det ble litt søking etter en god vei forbi. Bortsett fra dette stedet hadde jeg ingen problemer under oppstigningen.

Broddene satt bra på. Jeg måtte justere dem i framenden en del ganger da jeg ofte sparket dem ut av posisjon på steiner og berg under snøen. Men det er jo min egen feil. Da jeg bikket over kanten av kneika steg Selvikstakken opp glitrende hvit i sollyset. Jeg gledet meg til å komme ut av skyggen og opp i sola.

Kjempeutsikt

Den neste kneika er den bratteste, men her var det ikke noe særlig is under snøen. Dermed gikk det veldig greit å sikksakke seg opp på fjellryggen. Halvveis i bakken kom jeg opp i sola. Herlig! Siste kneika til topps var rene sjarmøretappen. Kjekt å konstatere at jeg ikke følte meg særlig sliten på toppen. Synes nesten det var tyngre å gå inn til Selvikstølen uten brodder, enn det var å klatre derifra til topps.

Vanvittig flott utsikt i dag. Kald, klar luft ga nærmest uhindret utsyn helt til horisonten. Fjorder og snødekte fjell og daler i alle retninger. Ferja tøffet over til Forsand på andre siden av Høgsfjorden. Stavanger blinket langt der ute. Varden på Bynuten stod alene i silhuett mot sola i sør. Ingen der oppe, så det ut som.

Pausekos og svalestup

Skryteboka ble signert. Forrige besøk var sist lørdag. Det kom en kald snek fra nord, så jeg satte meg i le i solveggen med utsikt mot Bynuten. Kjeks, sjokolade og varm kakao med mint ble tryllet opp av sekken. Har ikke smakt den kakaotypen før. Minnet om flytende After Eight. Meget godkjent. Det var nok et par minus mer her oppe enn i lavlandet, men det ble ikke kaldt med sola steikende i ansiktet. En riktig fin pause.

I det jeg begynte å rusle nedover så jeg en person ved varden på Bynuten. Da var det folk der oppe likevel. Nedfarten gikk ikke helt uten insidenter. Jeg hektet den ene brodden inn i den andre og gikk ned for telling. Selvsagt ikke snø akkurat der. En blodig tommelnegl og et bitte lite skrubbsår under kneet var vel passende belønning for slik klumsing. Jeg passet på å holde føttene fra hverandre resten av turen.

Skispor

Etter et par korte rutsjeturer var jeg nede ved Selvikstølen igjen. Jeg beholdt broddene på da jeg tok inn på Lysevegen. Det gikk merkbart lettere og raskere nå enn på framturen. Ved Steintjørna var det kommet skispor både på veien og ute på tjernet. De hadde også hatt seg en svingom på Blommetjørna. Er vel helt på grensa til om det er nok snø til slikt. Jeg passerte skigåerne i den siste bakken ned mot parkeringsplassen. Kunne høre steinene skrape under skiene.

Det var en skikkelig flott tur. Også gledelig at formen ikke har forringet seg så mye som fryktet. Målet er å slippe å starte fra null til våren. Blir det like fint helgevær som i dag framover, skal nok det gå bra.