Tur til Hågå

- fjelltur, topptur

På tide å mørne lårkjøttet igjen. Dermed ble det tur til Hågå i Oltedal. Jeg har vært der før, så denne gangen la jeg opp en litt lenger rundtur. Opp den vanlige veien, ned via Grindatjørna.

Skydekket var tett og grått da jeg begynte å gå. Lufta var til gjengjeld mild og stille. Ingen antydning til regn. Første stykket går på skogsvei. Mye av granskogen som stod her sist, var nå hogd ned. Det ga god utsikt ned mot Ragsvatnet. Det blottla også hele den bratte lia som ventet. Jeg skulle sannelig få treningen jeg var ute etter.

Jeg husket at stien opp var en lidelse første gang jeg gikk her. Håpet var at formen var bedre nå enn den gang. Mulig den var det, men å stange hodet i Rønlia etter to ukers stillstand svir uansett. Fort gikk det ikke. Svetten økte vannstanden i bekken og pesingen må ha vært hørbar helt ned i dalbunnen. Men jeg fikk nå pint meg til topps.

En stor, hvit postkasse med turbok var kommet på plass ved den lille varden. Det var merkbart kjøligere her oppe. Et kaldt drag i lufta og gjennomvått tøy er ingen god kombinasjon. Opp av sekken kom både fleecejakke og ytterjakke. Skyene hang høyt nok til at utsikten var brukbar, om noe disig, ned til Oltedal. Toppen av Bynuten var derimot innhyllet i gråskodde på andre siden av dalen. Med kald trekk og kaldt berg å sitte på fant jeg ut at jeg heller ville videre med en gang.

Jeg skrånet ned til Torsteinsvatnet, hvor jeg fulgte svak sti langs bredden til østsiden av vannet. Her er det en gammel demning som måtte tas nærmere i øyesyn, før jeg fortsatte ned til Grindatjørna. Det er nesten for galt å ikke ha en rastepause når man er på tur. Det er jo litt av kosen det også. Jeg fant en lagelig stein i vannkanten og fikk stappet i meg noe knask. Himmelen lettet på serken og viste flere flekker med tendenser til blåfarge, men ingen av dem ville hitover.

Like bortenfor rasteplassen kom jeg til demningen i Grindatjørna. Nok en gammel, steinmurt demning. Denne var mye større enn den forrige, men stod på tørt land med skog på begge sider. Demningen ble bygget for å skaffe strøm til konstruksjonen av det første kraftverket nede i dalen. Nå renner bekken fra Grindatjørna tvers gjennom.

Det var vanskelig å se hvor stien ned Rønlia startet. Den er ganske utydelig øverst. Etter litt leting fant jeg den, og da var den lett å følge nedover. Det gikk radig unna, rake veien ned lia. Knapt en sving i hele bakken. Stien munnet ut i en traktorvei, som senere forentes med skogsveien jeg startet på.

Fin trimtur. Det kan være et tips til Oltedølingene å merke stien til Grindatjørna slik at den blir lettere å finne, og gjerne koble den sammen med stien til Hågå slik at folk kan ta en rundtur i stedet for å gå samme vei ned igjen. Alltid kjekkere med rundturer. Uansett, turen er fullt gåandes selv uten merking.