Tur til Bergeheia

- fjelltur, topptur

Det flotte helgeværet ble benyttet til en rundtur i Bergeheia i Forsand. Tre topper ble besteget. Skåpknuten, Bergeheias toppunkt og Fåreliknuten. Flere gamle drifteleger ble også utforsket underveis.

Det var meldt liten kuling på toppene, men nede i Vinddalen var vinden rolig. Tørr og god sti førte innover dalen langs den klukkende, friske Vinddøla. Steile bergvegger på begge sider. Varmt og herlig. Strømlinja som er inntegnet på kartet eksisterer ikke lenger. Naturen var ubesudlet og vakker. Kan det bli bedre?

Små grupper med folk kom i mot av og til. Jeg passerte et par utenlandske jenter som ganske sikkert skulle til Flørli. Vinden begynte å merkes i det jeg dreide østover forbi Soddatjørna. I Skåpkveven og oppover den oppmurte Svenskeveien blåste det hardt. Planen var å ta meg opp på Skåpknuten fra østsiden.

Overraskelse!

Like før Kvernavatnet tok jeg av fra stien, gikk over berget i vannkanten og begynte oppstigningen. Et par bratte kneiker måtte forseres, men ellers greit terreng. Flott utsikt i alle retninger fra toppen, som har en høyde på 953 moh. Dessverre veldig disig i dag, men jeg kunne blant annet se øvre del av Flørlitrappene, Preikestolen og en antydning av Stavanger. Her oppe stod vinden på for fullt. Friskt, men ikke kaldt.

Mens jeg virret rundt varden og tok bilder, dukket det plutselig opp tre personer bare noen titalls meter bortenfor. Helt ut av det blå. Den ene gikk videre langs fjellryggen, mens de to andre, en mann og en kvinne, kom opp til varden. De hadde sittet bak et berg og hatt pause i livd for vinden. Jeg trodde jeg var mutters alene på toppen. Godt jeg ikke driver med naking.

Det finnes ei lege

Etter en liten rastepause gikk jeg samme vei ned. Neste punkt på programmet var å finne Illakleivlega, ei driftelege som ligger i nærheten av en bergskrent hvor det var vrient å få sauene opp. Jeg fant lega med en gang, delvis oppmurt under en stor stein som lente seg inntil en bergvegg. Ikke rare overnattingstedet.

Fra Illakleivlega kunne jeg tatt innover Øykjadalen direkte mot Bergeheia. Det hadde vært en kortere rute. Men jeg hadde lyst til å ta en kikk på Finnes og ikke minst dalen med det fantastiske navnet Elefantdalen. Jeg fortsatte derfor opp Illakleiva, som slettes ikke er ille for oss tobeinte, langs Kvernavatnet og ned til Finnes. Jeg glemte å se etter selve Finneslega, men grunnmuren til ei hytte som aldri ble reist var godt synlig på gressletta.

Fotspor i leverposteien

På Finnes forlot jeg den T-merkete stien og fulgte umerket sti oppover mot Elefantdalen. Det var med spenning jeg bikket over bakketoppen. Ville jeg få se elefanter? Norske fjellelefanter er som kjent meget folkesky. Det er ikke mange forunt å få se en slik. Håpet var stort. Skuffelsen likeså. Ingen snabeldyr å se. Jeg må innrømme at det ikke var helt uventet. Det er jo barnelærdom at elefanter er flinke å kamuflere seg. De lå nok på magen og gjemte seg i lyngen, alle som en.

Jeg trasket videre og svingte oppover mot Bergeheias toppunkt. Ingen sti her. Et par små snøfenner lå inntil de bratteste skrentene. Om jeg tråkket i dem? Ja visst. Var det nødvendig? Nei. Var det moro? Ustyrtelig. Stigningen til topps bød ikke på noen problemer.

Bergeheias topp

Bergeheias høyeste punkt ligger 989 moh. Det blåste minst like friskt på denne toppen som den forrige. Ingen varde, selv om dette er den høyeste toppen i området. Ikke en gang to steiner oppå hverandre. På Øykjaknuten, rett borti hogget, kunne jeg derimot se en stor og fint oppmurt varde. Jeg vurderte å ta turen bort, men lot det bli.

Klær og reimer blafret og klapret mens jeg betraktet den vide utsikten. Det slo meg hvor utrolig lyse fjellene i området er. Skrukkete, lysegrå bergrygger så langt øyet kunne se østover. Disen begrenset langsynet en del, men rundskuet var likevel flott. Jeg fant livd på ei hylle med utsikt ned til Øykjavatnet. Ny rastepause ble avholdt mens jeg betraktet ruta videre. Terrenget nede i dalen så lett ut.

Kjempeutsikt

Den planlagte ruta ned fra Bergeheia ble forkastet da det viste seg uproblematisk å ta direktruta ned til nordenden av Øykjavatnet. Blant de store kampesteinene som lå i en klynge i lyngbakken fant jeg neste mål på turen: Øykjadalslega. Dette var ei fin og inntakt lege, med oppmurt levegg helt til taket og døråpning. Noe steinete golv, men ellers fullt brukandes den dag i dag.

Videre fulgte jeg delvis nødlet sti langs Øykjavatnet og svingte så mot Fåreliknuten. Denne toppen er på 888 moh. Siden jeg allerede var ganske høyt oppe ble det ikke lange stigningen opp. Men du verden for en fantastisk utsikt som åpenbarte seg da jeg kom opp til varden! Fullt utsyn over hele Vinddalen og ut Espedalen. Her tok jeg en ekstra lang pause. Herlig å ligge i lyngen med kongeutsikt og sol i ansiktet!

Siste stykket

Rødmerket løype ledet nedover mot Vinddalen via Tverrfjelldalen. Tverrfjell-lega var siste driftelege jeg skulle finne. Denne var også lett å få øye på. Bare ei diger steinhelle med rom under. Ingen livdemur. Myrvann i nedre enden. Den dårligste av dagens drifteleger.

Vestsiden av Vinddalen lå i kveldskygge da jeg kom ned. Bare tre biler igjen på parkeringsplassen. Men stappfullt med folk. Det må ha vært godt over tredve stykker der. Et par karer med gul refleksvest og rød T på ryggen avslørte at det må ha vært en av Turistforeningens fellesturer som ventet på transport. En riktig flott rundtur på oppunder 18 km var slutt. Så er det bare å håpe at dette ikke var siste sommerhelg i år.