Tur til Bynuten

- fjelltur, topptur

Helgeværet så ikke ut til å bli det helt store. Eneste lyspunkt var lørdag formiddag, hvor det skulle bli tendenser til sol i noen fattige timer. Kunne jeg rekke en tur til Bynuten før regnet kom?

Jeg begynte å gå fra det vanlige startstedet på Seldalsheia klokka ti. Da var det bare fire andre biler der. Værmeldingen har nok skremt vekk mange. Det var mildt i lufta og noe overskyet. Ikke lave skyer, men tett dis med et lag høyere skyer over. Jeg kan ikke huske at det har vært så disig på noen tidligere turer. Det kom ikke til å bli noe særlig utsikt å se på der oppe, det var helt sikkert.

Jeg ble litt usikker på snøforholdene da jeg så at det lå snøklatter allerede i hellingen opp mot Grytefjellet, helt i starten på turen. Jeg skulle jo en god del høyere opp enn det. Siden jeg gikk runden "feil vei" sist, tok jeg den i vanlig retning i dag, opp via Svartedalen. Da jeg kom opp på knausene langs Storatjørna og fikk utsikt oppover dalen, så det ganske greit ut. Noen små snøfenner lengst oppe, under bekkefossen og bak tjernet, men ikke noe som ville være problematisk.

Vind og dis på toppen

En løper kom trippende nedover ura i Svartedalen, den eneste personen jeg passerte på nært hold på hele turen. Svartedalstjørna, som jeg kaller den i mangel av noe offisielt navn, var delvis islagt. Store isflak adskilt av åpent vann. Mens jeg sto ved bredden så jeg en annen person oppe på fjellryggen, på vei mot varden. Jeg så ikke noe mer til ham på resten av turen.

Det blåste godt i dag. På kanten av bekkefossen tok vinden skikkelig tak, men det løyet igjen oppe i skaret ovenfor tjernet. Det lå litt snø i skaret, og ei noe større snøfonn i kløfta på baksiden av den første klyvekneika. Lett å gå over begge. Opp de siste kneikene mot høyfjellet tok det til å blåse noe voldsomt. Jeg måtte ta et godt tak i skyggelua for at den ikke skulle fare avgårde. Da jeg kom til varden, gadd jeg ikke holde mer på lua og stappet den i lomma. Det var ikke kaldt uansett.

Som ventet var det nærmest ingen utsikt, bare tett dis i alle retninger. Den fæle vinden gjorde at jeg droppet rastepausen og fortsatte nedover Rasmalia etter noen minutter på toppen. Lite snø på stien nedover her også. Ei snøfonn her og der, men ikke mer. Vinden ga seg ikke før jeg var nede ved det avlange tjernet halvveis nede i lia.

Sola titter fram

Disen gjorde at det ikke var noen vits å ta avstikkeren ut til det fine utsiktspunktet som ligger like i nærheten. Videre nedover går stien inntil en skyggefull bergvegg. Her lå det snø over stien. Heldigvis såpass at jeg bare tråkket gjennom en gang, men jeg gikk forsiktig og unnngikk snøen der det var mulig. Det er delvis ur under snøen her og det er ikke gøy å trø gjennom og ned i et hull mellom steinene.

Nede i dalen var trærne ennå tilbakeholdne med grønnfargen. De begynner vel snart, nå som det milde vårværet er ankommet. Stien i dalen var ikke så gjørmete som jeg hadde sett for meg. Der det var en del graps, var det alltid steiner eller tuer å trø på. Sola kom fram og ga mye sol på siste del av turen. Da jeg kom tilbake til Blommetjørna, så jeg et par personer på vei innover på andre siden. De kommer til å bli våte hvis de skal helt opp på Bynuten, for regnet skulle starte i to-tiden.

Typisk nok skinte sola på sitt fineste i det jeg ruslet inn på parkeringsplassen etter endt tur. Bare tre andre biler der nå. Jeg holdt brukbart tempo mesteparten av turen. Uten rastepause klokket jeg inn på 3,5 timer totalt på hele runden, som er litt over 12 km lang. Tatt i betraktning at formen, om enn på bedringens vei, ikke er helt på topp ennå, var ikke det så verst.

Det var allerede blitt grått på himmelen da jeg var tilbake i Sandnes. I skrivende stund, mens jeg venter på at middagen skal bli klar, regner det. Godt jeg startet tidlig.