Tur til Longåsdalen

- rusletur

Det var påske. Det var sol. Det var tid for tur. En bror og to foreldre skulle være med. Lista ble lagt etter minste felles multiplum. Eller noe i den dur. Vi endte i alle fall opp i Longåsdalen i Vindafjord.

Vi startet i Bjordal i solskinn, lite vind og fem-seks grader på stokken. Fint turvær. Men et gløtt mot himmelen i nord bar bud om mørkere tider. Vi hadde ikke kommet langt opp i første bakke før skyene var over oss og sola forsvant. Det var en rød strek i regningen for Mor. Hun hadde på seg solbriller med styrke. De vanlige brillene lå igjen i bilen. Blindestokk hadde vi heller ikke med. Jeg antar hun gikk etter lukten av skillingsbollene i Fars sekk.

Det er traktorvei helt inn til Longåsdalshytta. Siste ukes kulde hadde brakt et tynt lag snø til området, men mye hadde allerede smeltet og veien var snøfri. I stedet var det blitt noe gjørmete enkelte steder. Heldigvis ikke verre enn at det var lett å tråkke rundt. Vi møtte stadig folk som var på vei tilbake fra hytta. Selvfølgelig også kjentfolk som måtte prates med.

Longåsdalshytta var folketom. Selv ikke Synniva, som etter sigende spøker her, var å se. Vi tok rastepausen innendørs. Mens vi satte til livs skillingsboller og sjokolade begynte sola å jage bort skyene utenfor. Da vi kom ut etter en halvtimes tid, smilte sola slik vi hadde håpet den skulle gjøre hele turen. Vi førte oss inn i skryteboka og startet på hjemveien.

Tilbaketuren gikk med sol i ansiktet. Longåsdalsvatnet blinket mellom trestammene mens vi ruslet gjennom dalen. At sola varmet var tydelig å se. Et rastebord som var dekket av snø da vi passerte på vei inn, var bart da vi returnerte. De siste nedoverbakkene gikk radig unna og straks etter var en fin liten tur over.