Tur til Uburen

- fjelltur, topptur

Sola var nesten demonstrativt tilbake etter regn og formørkelse. Det måtte utnyttes. Turen ble denne gang lagt til Forsand og den karakteristiske Uburen.

I Sandnes startet dagen overskyet, tross meldinger om sol fra skyfri himmel. Skyene hang heldigivs bare langs kysten. Da jeg kom til Lauvvik var de borte og sola strålte. Det var kjølig i lufta, ikke mange plussgradene, men det var nesten helt vindstille og sola varmet.

Parkeringsplassen var sperret av en høyballe, men det var plass til 4-5 biler ved avkjørselen, så det gikk greit. Turen var godt skiltet. Nederste del av stigningen ble unnagjort på skogsvei. Etter rundt hundre høydemeter gikk den over i særdeles steinete sti. Stien var brei og tydelig helt til endes, så det var aldri tvil om hvor den gikk.

Jeg holdt bra tempo oppover. Pusten gikk etter hvert tungt, men jeg lot være å stoppe, for treningens skyld. Ikke veldig behagelig, men det vil forhåpentligvis bidra til lettere motbakker i sommer. Da var det herlig å bikke over bakketoppen, se trærne gli til side og få panoramautsikt innover Høgsfjorden mot Dirdal.

Ferden videre var småkupert og lettgått. Fine utsiktspunkter kom som perler på en snor. Dessverre ble en del av dem skjemmet av kraftlinjene som går over fjellet. Men der var også flere hvor utsynet ikke ble forstyrret av tversgående kabler. Stien endte ved utsiktspunktet på nordsiden av Uburen. Lufta var krystallklar i dag, til og med i vest. Dermed fikk jeg praktfull utsikt mot Forsand, Høgsfjorden, Ryfylkebassenget, Selvikstakken, Bergefjellet, Haukali osv, osv. Et fantastisk flott skue.

Jeg hadde en god pause i sola med tilhørende knask. Etter en stund kom en kald trekk snikende og fikk meg til å tenke på tilbakeveien. Stien går ikke over fjellets høyeste punkt, så da jeg kom tilbake til turens eneste, lille tjern, tok jeg en avstikker ut i fritt terreng og opp til toppunktet.

På toppen av Uburen var utsikten enda bedre innover mot Haukalivatnet, Rettedal, Oaland, Tindefjellet og Helleknuten. Opp fra fjorder og daler i sørøstlig retning steg blålige fjell med tindrende hvite topper. Vakkert. Jeg kom meg lett ned igjen til stien på sørsiden av toppunktet. Derfra bar det ned samme vei jeg kom opp.

Det er nesten meditasjon å gå nedover slike lange, steinete bakker. Alt fokus er på de neste to skrittene. Finne en trygg stein å sette foten ned på. Ikke snuble. Ikke skli. Ikke tråkke på rultne steiner. Gløtte opp et brøkdels sekund for å stake ut kursen. Holde jevn fart, uten stopp og nøling. Og til slutt den befriende følelsen av å komme ut på flatt underlag. Senke skuldrene. Løfte blikket. Slippe opp bremsen og nærmest sveve videre.

Det her var rett og slett en fin tur.