Tur til Bjørndalsfjellet

- fjelltur, topptur

Det ble tur i den nærmeste fjellheimen denne gangen. Jeg tok turen til Gramstad i Sandnes og gikk en runde over Lutsifjellet og Bjørndalsfjellet.

Det er faktisk nesten et år siden sist jeg gikk tur med Gramstad som utgangspunkt. I mellomtiden har veien fra Stronda og opp til parkeringsplassen blitt kraftig utbedret. Nå er den så brei at to biler lett kan passere hverandre på bortimot hele strekningen. Ny asfalt er lagt og veien går nå på nedsiden av låven på Gramstad, så vi ikke lenger trenger å kjøre gjennom gårdstunet. Dette vil nok sterkt redusere trafikkaoset der oppe på de største utfartsdagene, og det er bra.

Dørstokkmila er lang i gufsne vintermåneder, men når jeg først får kreket meg over terskelen er det alltid fint å være ute. I dag var himmelen kledd i grått. Det kunne vært en dunkel dag, men et tynt lag snø på bakken gjorde landskapet lysere. Jeg var redd terrenget ville være glassert etter gårsdagens nedbør og nattas frost, men snøen var myk og ikke spesielt våt. Det lille som var av is under var porøst og ikke glatt. Kan tenke meg at det var en liten varmegrad i lufta.

Jeg bestemte meg for å ta Lutsifjellet først. Den bratte stigningen opp er god trening. Det trenger jeg åpenbart. Beina klarte seg tålig greit, men pusten var det verre med. I nedre halvdel passerte jeg ei dame med en bitteliten hund som også var på vei opp. Man tar gjerne litt ekstra i når man passerer andre for å få noen meters luke. Det fikk jeg svi for lenger oppe. Pustepausene kom tett mot toppen.

På Mattirudlå, som toppen av Lutsifjellet gjerne kalles, blåste det friskt. Pusten var rimelig gåen, såpass at jeg vurderte å droppe Bjørndalsfjellet. Men etter å ha harket og blåst ut noen liter slim og snørr, og fått noen minutters pause, ble tilstanden mye bedre. Dermed gikk turen videre med nytt mot.

Opp og ned, opp og ned over Kuheia. Det blåste godt hele veien. Snøen hadde lagt seg i små fenner i lesidene. I stikrysset ved foten av Bjørndalsfjellet fortsatte beina rett fram, så da var den saken avgjort. Kneika opp på fjellet gikk mye lettere enn den forrige. Med frie luftveier var pusten merkbart bedre. Vel oppe ble det utført en sakte, tofots, 360-graders ugrasiøs piruett for å få en kikk på utsikten i alle retninger, før blesten jaget meg nedover igjen.

Det gikk lett nedover. Faktisk lettere enn på barmark. I stedet for å tråkle meg ned mellom alle småsteinene, kunne jeg bare skli rett over dem. Det var ikke mye folk å se i dag. Foruten dama jeg passerte ble jeg forbiløpt av en jogger, og to jenter kom i mot da jeg var nesten nede på veien igjen. Jeg så også to-tre andre på avstand, men det var det. Det blir nok flere i morgen når STF arrangerer kom-deg-ut-dagen. Fin tur var det, i alle fall.