Tur til Aksla

- fjelltur, topptur

Endelig ei helg med solskinn. Vi lot ikke solstrålene gå til spille og benyttet finværet til en tur på Aksla i Vats i Vindafjord.

Jeg og min far kjørte til Aurdal og ruslet innover dalen på god grusvei. Litt kjølig i starten, men vi fikk raskt opp varmen. Løvtrærne har for lengst felt sine blader. Gressåkrene i dalen var derimot fremdeles grønne og friske. Aurdalselva rislet fredelig ved siden av oss helt til vi svingte inn på traktorveien opp mot Sletthaug.

Her begynte også den ordentlige stigningen. Vi gikk i skyggen av Aksla, men det ble ganske varmt i bakkene likevel. Små glimt av utsikt kunne sees mellom bladløse bjørkekvister. Med vei under føttene gikk høydemeterne radig unna. I siste kneika opp til Sletthaug passerte vi Karatesteinene, en diger kampestein som ble kløyvd i tre av en illsint trollgubbe i hine hårde dage.

På Sletthaug ble vi møtt av varmende sol i ansiktet og strålende utsikt over Øvre Vats og omegn. På vei opp møtte vi flere som kom gående i motsatt retning, og det var også folk på hytta. Nå var allerede to tredjedeler av de rundt 600 høydemeterne til toppen unnagjort. Vi hadde en kort pustepause før vi fortsatte videre på sti. Sola lyste gyllent i tørre gresstrå over neste haug. På bakken mellom stråene kunne vi se spor av rim, så det må ha vært kjølig her i natt.

Nede på en stor myrflate stod ei gammel og slitt bu. Herfra startet den bratteste delen av turen, opp Durmålskaret. Stien var noe kronglete, men stort sett grei å gå. Tau var hengt opp i det bratteste partiet. Formen er ikke helt på topp. Melkesyra kom fort i de verste kneikene og jeg pustet som en fødende hvalross. Men det skulle ikke store pausen til før det ble bra igjen, og noen stopp må man jo uansett ha for å se på den fine utsikten.

Varden på Aksla er stor og flott og balanserer ute på tuppen av en spiss bergknaus cirka 693 moh. Utsikten herfra er fantastisk. Lufta var også ganske klar i dag. Utsira og Røvær kunne tydelig sees ute i havet, og vi hadde god oversikt over det meste av fjell og daler i nordlig og vestlig retning. Varden står ikke på det høyeste punktet, som antagelig er en haug lenger mot nordøst.

Vi gikk ikke bort dit, men vi tok en tur opp til en mindre varde på en knaus like bortenfor. Der var det bedre utsikt i retning Folgefonna, skjønt vi var litt usikre på om det var fonna vi så eller bare lave skyer. Den skal i hvert fall være synlig herfra. Det var kommet snø på de høyeste toppene i Etnefjellene.

Svette som vi var ble det kjølig i trekken på toppen. Vi satte oss i livd ved varden og hadde en kort rastepause med kjeks og sjokolade. Deretter bar det nedover samme vei vi kom. Nedturen gikk betydelig raskere. Med sola i øynene var vi tilbake på parkeringsplassen etter en tur på tre timer og et kvarter. Fin tur og herlig med sol igjen.