Tur til Bukkanuten

- fjelltur, topptur

Værmeldingen var ikke av det oppløftende slaget, men nå var det så lenge siden forrige tur at jeg bare måtte ut og lufte meg igjen. Valget falt på Bukkanuten mellom Ims og Høle i Sandnes.

Mørke skyer truet i sør da jeg kjørte avgårde, men det var ennå lettskyet over meg. Jeg håpte i det lengste at det ville holde seg bra, men gråskyene hadde god fart. Da jeg startet fra Ims var det blitt noe tettere skydekke, men fortsatt oppholdsvær. Temperaturen var vel en ti-tolv grader, så det ble fleecejakke ytterst fra start.

Bekk

At det er vått for tiden fikk jeg merke allerede etter få meter. En brei og breddfull bekk måtte krysses på steiner, og flere av dem stod nå under vann. Jeg liker dårlig å bli våt på beina omtrent før turen har startet, men siden toppfarten ennå ikke er høy nok til at vannflaten bærer, var det ingen annen råd enn å prøve. Og det gikk bra. Jeg kom meg over såpass kjapt at vannet ikke fikk tid til å trenge inn i skoene.

Stien videre var mer bekk enn sti, i hvert fall i første halvdel av lia. Lenger oppe ble det noe mindre vått. At der var en stund siden forrige tur merktes godt. Beina var seige som kvae i de første bakkene. Da jeg kom opp i slakere terreng ble det bedre, og beina fortsatte å tø opp etter som turen skred fram.

Regn

De første dråpene falt da jeg nærmet meg Svanelitjørna, og det økte på. Jeg tok en stopp under ei furu og byttet ut fleecejakka med en mer vannresistent ytterjakke. Lommene på den var så store at jeg fikk presset kameraet inn. Glidelåsen gikk ikke igjen, men det var ikke så farlig da den var vertikalstilt. Det regnet ikke horisontalt i dag.

Regnskurene kom litt dann og vann. Mest vann. Noen var små og forsiktige, andre tettere og hissigere, adskilt av korte perioder med opphold. Stien var våt fra før og ble enda våtere nå. Jeg forsøkte å unngå de største pyttene og klarte å holde skoene noenlunde tørre på innsiden.

Det verste med regnvær er å komme seg ut. Eller, flom, ras og oversvømmelse er jo ikke så bra det heller, når jeg tenker meg om. Det fjerde verste med regnvær er å komme seg ut. Når man først er godt i gang med turen er det slettes ikke så ille, så lenge man holder seg tørr og varm innerst. En fuktig tur på fjellet er bedre enn en fuktig tur på byen.

Sol?

Ved Krosstjørna var det som alltid vakkert, selv med glisne løvtrær, grå himmel og regnpisk i fjeset. Den siste av turens to store stigninger gikk opp fra dette tjernet. Like før jeg var nesten oppe skjedde et mirakel. En heroisk solstråle klarte å presse seg gjennom det tunge skydekket og lyste opp landskapet nedenfor fjellet en stakket stund. Jeg måtte tørke noen tårer som viste seg å være regndråper for det hadde begynt å regne igjen.

Stien går oppe langs kanten av Bukkanutens flotte sørside. Selv om det egentlig ikke var så mye vind i dag, presset fjellveggen lufta opp slik at det blåste kraftig nær kanten. På toppen av fjellet ble jeg hilst velkommen av den samme skrøpelige varden og de samme falleferdige skiltene som første gang jeg var her. Et så fint fjell hadde fortjent en staseligere varde. Utsikten mot Ryfylke var det derimot ingen ting å utsette på, selv om den var mye redusert av gråværet.

Mer regn

Været var ikke til å sitte og raste i, så jeg fortsatte videre. På neste nut fikk jeg utsikt mot Selvikstakken og Bynuten i blå silhuett mot mørke skyer. I retning Forsand gjorde flere tapre solstråler regndisen gyllenlys. Flott skue. Etter en bratt nedfart gikk det lett opp til Nonsknuten. En kjapp visitt på toppunktet, så bar det nedover mot Svedalen. Dagens hittil kraftigste regnskyll dynket meg på vei ned. Det går sti videre til Dyrafjellet herfra, men jeg tok raka vegen ned dalen mot Krosstjørna.

Da jeg var tilbake ved tjernet sluttet regnet. Et berg nede på flaten ved Krosstjørna ga nydelig utsikt mot tjernet og Bukkanutens stupbratte sørvegg. Et blått hull i skydekket ga håp om sol på dette vakre landskapet, men den gang ei. Resten av turen gikk radig samme vei ned som jeg kom opp. Jeg så ikke en levende sjel på hele turen. En blaut tur, men det var godt å få brukt beina igjen.