Tur til Bynuten

- fjelltur, topptur

Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke har vært på Bynuten i år. Slikt kan man ikke ha noe av når man bor i Sandnes. Avsted det bar.

Det fine været hadde lokket mange ut i dag, parkeringsplassen på Seldalsheia var nesten full. At det hadde regnet i natt ble tydelig allerede ved bekken som renner over grusveien like ved start. Det flommet så mye vann over veien at det ikke var råd å komme tørrskodd over der. I stedet gikk jeg ti meter ned langs bekken, hvor det er en stein i midten av vannstrømmen, og hoppet over via den. Jeg har aldri sett så mye vann i denne bekken.

Siden jeg har gått til Bynuten et par ganger før, bestemte jeg meg for å variere med å ta runden i motsatt retning denne gangen. Dermed bar det innover dalen på nordsiden av Bynuten, hvor gulfargete løvtrær speilte seg i tjern etter tjern. Stien var fuktig og gjørmete. Enkelte steder ble den benyttet som ekstra arm av bekker som vanligvis knapt er synlige. Men med litt hopp og sprett og tjo og hei holdt jeg meg tørr. Skitten, men tørr.

Det var skyggefullt rundt Rasmalitjørna. Den vanligvis så beskjedne fossen sørøst for tjernet bruste nå utfor med liv og lyst i hele bergets bredde. Det jeg gledet meg mest til var ikke toppen av Bynuten, men utsiktspunktet ut mot Høgsfjorden etter den første stigningen. Jeg synes utsikten derfra er mye finere enn fra toppunktet. Ute på knausen var det sol, vindstille og fint, så jeg tok like godt rastepausen her. Den klare lufta ga et fantastisk utsyn mot fjell og fjorder, fra Selvikstakken via Forsand og Uburen til Espedalen og Frafjorden. Jeg fikk til og med se to hjorter som jogget over myra langt under meg.

Oppe ved varden på Bynuten var det som ventet tett med folk. Under de forrige besøkene var lufta svært disig, så utsikten var mye bedre i dag. Jeg satt noen minutter på kanten før jeg gikk videre. Det var heldigvis tørt på berget i de bratte skrentene ned fra nuten. Ved det lille tjernet nedenfor skaret fulgte jeg den gamle stien gjennom ura på nordsiden. Den har jeg ikke prøvd før. Stien her er betydelig mer ulendt enn den på sørsiden, men litt kortere.

Deretter var det bare å sprette fra stein til stein ned Svartedalen og rusle forbi tre glitrende tjern, før jeg var tilbake etter en finfin tur. Det er egentlig en veldig grei tur, dette. Passe lang og med motbakker som er gode nok til å gi litt motstand uten at det blir for hardt. Og mye fin natur og utsikt å se på, selvfølgelig. Det er bare å finne seg en fin høstdag og komme seg av gårde.