Tur til Røssdalen og Fossjuvet

- fjelltur, langtur, turperle

Denne turen har jeg hatt i tankene siden i våres og med praktfullt sensommervær var det bare å gripe muligheten. Ferden gikk til Forsand og den ville Røssdalen.

Planen var å gå Røssdalen til endes, stige opp til Fossjuvet, fortsette over fjellet ned til Vinddalen, for til slutt å følge veien derfra tilbake til start. Det er en lang tur, så jeg la tidlig avgårde. Tidlig etter mine begreper i hvert fall. Morgentåka lå tjukk i Sandnes da jeg dro. Jeg var på plass ved startstedet i ti-tiden.

Blikkstille vann

Det er anlagt grusvei inn til Røssdalsvatnet og tilrettelagt sti gjennom ura til andre enden av vannet. Starten på turen var derfor av det enkle slaget. Allerede fra dalåpningen raget høye fjellsider opp, med skarpe klippekanter i silhuett mot en blå og skyfri himmel. En og annen solstråle slapp til mellom nibbene og lyste stedvis opp veien. Det var godt å kjenne frisk og kjølig morgenluft i lungene og varmende solstråler i ansiktet.

Røssdalsvatnet lå speilblankt og stille. Bare ringer etter fiskevak skapte bevegelse i vannflaten. Tynne tåkedotter svevde ennå over vannet nærmest fjellveggen. Freden ble brutt av kauking fra teltplassen i skogen på andre siden. Da jeg nærmet meg kom en lang rekke raggete og noe molefonkne kyr luntende forbi. De var blitt jaget bort av telterne som hadde småunger løpende rundt i gresset. Teltplassen er ei stor gressmark hvor det er murt opp gruer til grilling og til og med satt opp utedo. Det stod minst tre telt her i dag.

Over stokk og stein

Rødmerket sti begynte på andre siden av marka. Like etter kom jeg til et skiltet stikryss hvor jeg kunne velge å gå videre via ura eller via åna. Det var duggvått i gresset og steinene ville nok være fuktige og sleipe, mens stien langs elva antagelig ville unngå de verste klyvepartiene. Det gjorde valget enkelt. Jeg la i vei mot ura.

Røssdalen er en skyggenes dal. Bortsett fra midt på sommeren slipper ikke sola ned i dalbunnen før den står i vest sent på kveld. Med så lite direkte sollys skulle man kanskje tro at dalen ville ha sparsommelig vegetasjon, men her er det tvert om frodig skog med krokete trær, mose, bregner og andre planter. Stien kronglet seg gjennom skogen mellom bekkefar og dyretråkk. Veltede trær lagde stedvis rene hinderløypa. Hadde det ikke vært for de røde merkene hadde det ikke vært lett å følge stien enkelte steder.

Plutselig tok skogen slutt og ura lå foran meg. Digre, gråblå steinblokker hulter til bulter helt over til andre siden av dalen, hvor glattskurte, loddrette fjellvegger oppskåret av stygge juvhogg steilte mot himmelen. Mektig natur. Her skulle det bli klyving på stein, ja. Røde prikker viste hvor det var best å gå. Med forsiktighet gikk det greit å ta seg over uten uhell. Videre mot Indravatnet var stien fremdeles kronglete og kupert, men likevel langt lettere.

Indredalens hemmelighet

Det er selvfølgelig ingen mobildekning i dalen, og de høye og bratte dalsidene gjorde at det var heller dårlig med GPS-signaler også. GPS-trackeren klynket og bar seg støtt og stadig over manglende satelittkontakt. Det ble så som så med sporing av løypa på denne strekningen.

Indravatnet lå like blankt og stille som Røssdalsvatnet. Ikke en krusning å se. Hele vannet lå i skygge med et snev av dis over den indre enden. En lyseblå himmel speilte seg i vannet og sola lyste opp lia på motsatt side. På sørsiden av dalen kastet en liten slørfoss seg utfor den høye fjellveggen. Et vakkert og stemningsfullt skue.

Stien videre var umerket og svak. Den passerte vannet under fjellveggen, så nær berget at det bare var å strekke ut armen og klappe på det. Med 600 meter loddrett fjellmasse hengende over seg var det ikke fritt for at blikket gikk mer opp enn ned på ferden langs vannet. I småsteinura under fossen var det vanskelig å se hvor stien fortsatte, men jeg fant den igjen nede ved åna.

Praktfull utsikt

Så bar det inn i tett løvskog igjen med åna brusende rett ved. Her vokste duggvått ormegress og annet buskverk over stien. Det tok ikke lang tid før buksa var våt opp til kneet og det surklet i skoene. Stien var veldig overgrodd, men fem hjelpsomme sauer dukket opp og viste vei et stykke. Mellom greinene fikk jeg små glimt av Fossjuvets munning på nordsiden av dalen.

Til slutt kom jeg opp i sola og ut på et fantastisk utsiktspunkt på Søre Dunsen. Her var det nydelig utsikt ut hele Røssdalen. Tørt svaberg å sitte på innbød til rastepause og jakken kunne pakkes bort. Turen gjennom dalen hadde tatt hele fire timer, selv om distansen bare var rundt sju kilometer. Nå tok jeg meg god tid og fotograferte livlig underveis, men likevel. Det er så kronglete og ulendt at man må beregne mye mer tid enn normalt på en slik distanse.

Så var det det med å finne veien

Etter den skyggefulle ferden i dalen var det herlig å være ute i sola og oppe i oversiktlig terreng igjen. Men i et skogholt lenger oppe kom jeg på ville veier. Når stien deler seg og sauetråkket til venstre er tydeligere enn den nesten usynlige stien til høyre er det ikke lett å ta riktig vei. Jeg visste jeg skulle krysse åna her oppe et sted, men kom ned for tidlig og brukte en halv time på sightseeing før jeg var tilbake på riktig spor.

Åna ble krysset i et juv lenger oppe og kort tid etter var jeg ved stikrysset nær Korvabu. Stien var fortsatt svak, men nå viste små nødlinger vei. Klokka var blitt kvart på fire og jeg hadde bare unnagjort noe over tredjedelen av turen. På tide å få opp farten.

Fjellet revner

Det var lettere sagt enn gjort, for nå startet den lengste og bratteste motbakken på turen. Oppe i Sneliane flatet det mer ut og stien ble såpass tydelig at jeg kunne skru på autopiloten og nyte den storslåtte utsikten mens jeg gikk. Etter en times tid kom jeg ned i Fossåkvæven hvor den vakre Fossåna ble krysset på en noe pleietrengende trebro.

Jeg kunne se konturene av Fossjuvets kvasstaggete vestside mellom trærne. Akkurat da jeg begynte å lure på om hele utsikten var grodd igjen gikk sceneteppet til side og jorden åpnet seg i et vilt og forrevet gap. Noen meter lenger framme kom også fossen til syne og jeg kunne kikke lukt ned i magesekken på uhyret. Fra utsiktspunktet i nordenden av juvet er det 200 meter ned til vanndammen i bunnen, hvor Fossåna trekker ned i ura. Her passet det bra å ta en ny rastepause.

Innspurten

Fra Fossjuvet var stien igjen rødmerket. Med kveldsola i øynene gikk turen vestover opp gjennom Sletteskaret, turens høyeste punkt på rundt 820 moh. Deretter gikk ferden ned Fårelia, som også har et aldri så lite juv å by på. Da klokka nærmet seg halv åtte kom jeg ned på veien i Vinddalen og begynte på marsjen tilbake til utgangspunktet. Selv om det er litt kjedelig å gå på asfaltvei var det så fint kveldsvær og mange spennende fjellsilhuetter å se på at det ikke gjorde noe denne gangen. I skumringen var det blitt litt kjøligere, men fortsatt helt vindstille.

Halv ni var jeg endelig tilbake ved bilen. Beina var selvfølgelig slitne, men ikke mer enn man må forvente av en tur med såpass lengde. Det ble en lang historie dette, men så var det også en lang tur med mye fint å se. Totalt var hele rundturen på cirka 24 km pluss avsporinger. En flott tur i spennende terreng.