Tur til Skibufjellet

- fjelltur, topptur

Sommerværet har ikke sluppet taket ennå og det måtte utnyttes med en rundtur over Skibufjellet ved Stavtjørn i Bjerkreim.

Turen startet fra Stavtjørn alpinsenter med Skibufjellet ragende like ved. Det er hverken sti eller merker opp på fjellet, så i dag ble det å finne sin egen vei. Jeg fulgte barnetrekket opp til Kaldrassheia og svingte deretter opp på fjellet der terrenget begynner å bikke nedover mot Eikebrekka. Det var ingen problem å ta seg opp der. Mot toppen av stigningen så jeg noen nødlinger som virket å komme mer nordfra, så det er mulig det går en rute opp der også.

Varden kom til syne et stykke unna og lett gange gjennom en liten dal og opp ei bratt kneik førte meg til toppen. Her var det flott utsikt mot blant annet Skarkaknuten, Vinjakula i det fjerne og Eikeknuten. For å se ned til Stavtjørn må man derimot gå lenger ut mot kanten, noe jeg ikke gjorde her. I følge kartet er ikke varden plassert på det høyeste punktet på fjellet. Et berg mot nordøst skal være to meter høyere. Det ble neste stopp på turen.

Den høyeste toppen er 843 moh og ligger omtrent på midten av Skibufjellet. Denne har noe mer begrenset utsikt, best mot nordøst. Etter en kjapp visitt på toppen satte jeg kursen mot noen knauser på kanten av fjellet. Der fikk jeg god utsikt over hele Stavtjørnområdet og dets mange hyttefelt.

Så bar det videre nordøstover. På kartet kan det se fristende ut å følge et av de små dalsøkkene som skråner ned fra toppen, men de var fulle av stein i bunnen. Jeg holdt meg derfor på bergryggen mellom dem, hvor det var lettere å gå. Jeg kom ned til tjernet foran den lille, men bratte Raudeknuten, og fortsatte mot nord derfra.

Toppen av Skibufjellet var vel og bra, men det fineste stedet på turen var nede ved Store Grytevatnet. Planen var å ta rastepausen der og det viste seg å være et godt valg. Vannet lå badet i sol, ikke et vindpust i lufta. Etter å ha rundet vestsiden av vannet fant jeg et fint svaberg å sitte på ved bredden og pausemodus ble aktivert.

Da knasingen fra fortæring av diverse godsaker etter hvert ga seg, ble det helt stille. Ingen trafikksus, ingen flydur, ikke en lyd annet enn den godlynte klukkingen fra små krusninger som kitlet steinene i vannkanten. Vidunderlig avslappende. Jeg ble sittende helt til fjellgudene syntes jeg hadde latet meg lenge nok og plasserte ei sky foran sola.

Fra Grytevatnet var det ikke langt over haugen og ned til Lomsdalen. Et par ryper skvatt opp av lyngen på vei ned lia. Nye skyer drev inn fra nordvest og kastet skygge over landskapet nå. I dalen kom jeg inn på den T-merkede stien til Støle og fulgte den tilbake til Stavtjørn. En passe lett tur på en mils lengde.