Tur til Fannafjellet

- fjelltur, topptur

På årets siste offisielle sommerdag ble det tur til Fannafjellet i Forsand, et fjell med både god utsikt og vrakrester fra et tysk fly som krasjet i fjellveggen under andre verdenskrig.

Sola skinte da jeg startet fra sørsiden av elva i Øvre Espedalen. Den majestetiske Røssdalsporten ruvet like bortenfor. Heimre Einarknuten, den ene portstolpen, er et imponerende syn med sin glattskurte fjellside som fra foten buer jevnt over i loddrett stup mot toppen.

Det blåste litt nede i dalen, men den bratte veien opp lia mot Øvre Espedalsstølen gikk i livd for vinden. Omtrent halvparten av den totale stigningen ble unnagjort her. Oppe ved stølen tok det til med vind igjen, først forsiktig, så stadig økende jo lenger inn i heia jeg kom.

I sørøst hang skyene grå over fjelltoppene. Ørsmå regndråper kom feiende med vinden mens sola ennå skinte der jeg gikk. Ikke nok til å gjøre meg våt, men nok til at jeg fant det lurest å putte kameraet innenfor jakken. Kameralinsa måtte stadig vekk tørkes etter bruk. Det var litt rart å gå i solskinn med denne vindfulle dusjen i ansiktet. Det dukket til og med opp en svak, lavtstående regnbue ikke langt fra stien.

En februardag i 1943 styrtet et tysk krigsfly i Fannafjellet. Jeg trodde flyet krasjet i vestveggen og tenkte jeg skulle kikke etter vrakrester der på tilbaketuren. Men på sørsiden av Fannafjellet kom jeg over et minnesmerke for styrten. Det virket som det var satt opp ganske nylig. Her var det samlet sammen en haug med vrakgods. Jeg fant også noen mindre deler på østsiden av fjellet på vei opp til toppunktet.

Regndusjen ga seg da jeg nådde toppen av fjellet, men det gjorde ikke vinden. Her oppe blåste det stikker og strå. Toppen ligger på 854 moh og har flott utsikt mot vest. I dag var lufta såpass klar at jeg faktisk kunne se Ullandhaugtårnet langt der ute. De våte skyene trakk seg tilbake og jeg hadde en fin rastepause i le av den lille varden som står på kanten av toppknausen. Sola skinte mens mindre skyer jaget nordvestover og kastet flyktige skygger over landskapet. I nord kom bratte fjelltopper stigende opp fra Røssdalen, og mot sør kunne Frafjordhatten sees, ennå innhyllet i duskregn. Mye fint å se på.

Jeg fulgte omtrent samme vei ned igjen, bare variert med en alternativ sti over de nærmeste lyngbakkene som jeg så fra toppen. Det var utrolig vakkert i Espedalen da jeg kom ned, med sol innover dalen og kontrastfulle skygger i fjellveggene. Flott område som jeg skal tilbake til. Røssdalen må definitivt utforskes en gang, og det er også mange andre turmuligheter her inne.