Tur til Hagknuten

- fjelltur, topptur

I dag ble det tur til Espedalen i Forsand for å bestige Hagknuten, en markant nut på østsiden av dalen.

Turen startet med solid stigning opp til Brekkevatnet. Det var varmt og lia lå i livd for vinden. Beina var litt daffe i dag, så etter en frisk start gikk tempoet betydelig ned mot toppen. Den høye luftfuktigheten gjorde lufta tjukk å puste i. Over tregrensen ble jeg møtt av fin natur. En foss rant utfor kanten av berget øverst i lia, med dagens mål, Hagknuten, ragende bakenfor.

Da jeg bikket over kanten kom vinden susende midt i mot. Nesten litt kjølig til svetten tørket opp. Terrenget var lettgått inn til Perastølen og videre til Lauvvatnet. Her fant jeg et lagelig sted å ta av fra den merkede stien og begynte stigningen opp på Hagknuten. Det var ingen sti å se opp til fjellryggen, men oppe på ryggen stod en stor nødling. Fra nødlingen gikk det en svak sti videre oppover. Jeg fulgte denne, og den viste seg å gå helt til topps.

Den spisse nuten har flott utsikt i alle retninger, spesielt ned i Espedalen og øst mot Frafjordhatten. Varden stod på kanten av nuten nedenfor toppunktet. Det var svært disig i dag, noe som dessverre hemmet utsikten betraktelig, særlig mot vest.

Etter en rastepause fulgte jeg samme sti ned igjen, men bestemte meg nå for å følge stien videre forbi nødlingen for å se om den gikk helt ned til den merkede stien. Det gjorde den ikke. Den ble svakere og svakere og forsvant helt på nedre del av fjellryggen. Her er fjellet for bratt til å gå ned, så det ble trasking tilbake på tvers omtrent til der jeg gikk opp tidligere.

Jeg fortsatte rundturen inn til Espedalsstølen og opp til Åsliskaret. Flere steder langs stien ved Lauvvatnet vokste det vakker hvit røsslyng blant all den vanlige røsslyngen. Fra Stølsmyrane og opp til skaret var både sti og merker i dårlig forfatning og til tider vanskelige å se. Ned lia på andre siden var stien igjen god, og jeg kom forbi fine utsiktspunkter ved Åssteinane og på bergene nedenfor. Siste stykket fulgte grusvei forbi sandtaket i Nedre Espedal. Turen ble totalt litt lenger enn jeg så for meg på forhånd. Distanser ser ofte kortere ut på kartet enn de er i virkeligheten.

Da jeg startet bilen viste klokka ti over halv åtte. Ferja går hel og halv fra Oanes. Da var neste avgang klokka åtte. Tjue minutter igjen. Kunne jeg rekke det da? Klokka viste tre minutter igjen da jeg kjørte over Lysefjordbrua og håpet levde. Jeg svingte ut på riksveien og havnet prompte bak en bil som hadde svært så god tid. Vi rullet ned til billettbua i søndagstempo. Mindre enn to minutter igjen. De foran satt og fomlet med lommebok, ut kom betalingsapparatet, trykke en knapp om gangen, saaaakte. Må for all del ikke skynde dere, det er jo et helt minutt igjen til ferja går. Endelig var de ferdige og jeg trillet bort til luka. Noen få sekunder igjen. Der satt ei blid jente. "Hei", sa hun, "Neste ferje går halv ni. De har pause nå".

Det ble seine kvelden før jeg var hjemme, men det var en fin tur, spesielt første del opp til toppen av fjellet. Nå blir det pugging av ferjetabeller.