Tur til Rossnos

- fjelltur, topptur, turperle

Når man sliter seg av gårde på beinharde turer kan man saktens love seg selv at dette skal man aldri gjøre igjen. Så går det noen dager og så befinner man seg midt i ei styggbratt fjellside på vei til Rossnos i Odda. Merkelig det der.

Flere mulige ruter fører til topps, men jeg tok den merkede stien som går fra skytebanen på Freim, som jeg antar er den vanligste. Turen startet brutalt med nesten 800 høydemeter bratt stigning gjennom tett skog. Det var varmt og lite vind, så det ble riktig hett opp de talløse serpentinersvingene. Trærne skygget for utsikten, men de skygget også for sola, og det var jeg glad for.

I hogstfeltet nederst i lia vokste det masse bringebær, og høyere oppe fant jeg litt blåbær å styrke meg på. Heldigvis hadde jeg masse vann med, for der er ingen mulighet til å finne drikke før oppe ved Freimsstølen på over 900 meters høyde. Sjelden har lunkent vann smakt så godt som i dag.

Granskog gikk over i bjørkeskog, bjørkeskogen glisnet og plutselig dukket et rødt stølshus opp foran meg. Freimsstølen var nådd. Det kalde, friske vannet i bekken ved stølen var helt himmelsk. Her kom også den majestetiske toppen til dagens mål, Rossnos, til syne. Fremdeles 500 høydemeter stigning igjen, men nå i åpent lende med flott utsikt og svale vindpust. I tillegg kom en stripe grå skyer farende fra sørøst som tidvis skygget for sola akkurat der jeg var.

I stølsområdet var terrenget lettere, med grønne lyngsletter som strakte seg innover mot steile skrenter. Stien gikk opp til en smal fjellrygg hvor det lå en flat og fin stein på et nydelig utsiktspunkt. Her tok jeg en rastepause før jeg gikk løs på de siste bakkene. Det var enkelte bratte kneiker videre også, men stort sett slakere stigning enn i den første lia. Her og der lå det snøfenner, men ingen som måtte tråkkes over.

De siste meterne opp til varden var svært luftige. Stien går helt ute på kanten av fjellet med mangfoldige hundre meter rett ned like ved siden av. Man skal heller ikke ha høydeskrekk for å kose med varden. Den er plassert så nær kanten av stupet at du ikke kan gå på utsiden av den.

Rossnos er 1407 meter høy og har storslått utsikt over det praktfulle landskapet i området. Odda ligger like under fjellet, med Sørfjorden mot nord og Sandvinvatnet mot sør. På motsatt side av dalføret går Buardalen innover mot Folgefonna, som dekker fjellene i vest som en hvit kappe. I horisonten i sør kunne mange snøflekkete fjelltopper sees, blant annet Kyrkjenuten. Jeg hadde en god pause i sol og vindstille, med knekk og knas å tygge på. Herlig.

Etterpå gikk jeg samme vei tilbake til steinen hvor jeg hadde den første rasten. Derfra fulgte jeg en alternativ sti nedover Kinn til Robbås. Denne stien var noe brattere og mer kronglete og overgrodd enn den merkede stien, men den var godt synlig hele veien ned. Den hadde også flere fine utsiktspunkter hvor den stupbratte fjellsiden opp til Rossnos kunne beskues nedenfra.

Det var en tur som kjentes i beina, dette. Motoren kokte på vei opp og bremsene glødet på vei ned. Men det var også en fantastisk flott tur med overdådig utsikt. Underveis møtte jeg faktisk flere som løp til topps. Hvordan de orker det i denne varmen, eller i det hele tatt for den saks skyld, forstår ikke jeg. Som gåtur var den i hvert fall bokstavelig talt en høydare.