Telttur til Støle - Dag 2

- fjelltur, telttur, langtur

Andre og siste etappe av teltturen gikk tilbake til Bjordal via Hommi og Nordre Kvitladalen. En fin tur også dette, men etter hvert ble det ganske slitsomt i varmen.

Jeg hadde plassert teltet på en liten hump hvor to lyngtuer lagde en smal dump mellom hverandre. I all min visdom tenkte jeg at det ville være fint å ligge i den dumpa. Nei. Det var det absolutt ikke. Det fantes ikke en eneste posisjon hvor jeg kunne ligge godt, og jeg kan love at jeg prøvde mange. Det ble en tidlig oppstandelse denne morgenen.

Morgenstund har blod i munn

Jeg lirket glidelåsen i teltduken noen centimeter ned for å ta en kikk på tilstanden utendørs, og stirret rett inn i øynene på en glisende knott. Han var flankert av resten av skvadronen sin, klare for å innta morgenmaten. Før livreddende tiltak ble iverksatt fikk jeg med meg at landskapet utenfor fremdeles lå i skygge. Sola hadde ikke kommet skikkelig opp enda, men himmelen var blå og skyfri. Det ble å slumre litt til.

Morgenen grydde til samme vær som dagen før: sol, varmt og vindstille. Åtjørna lå blank og rolig mens morgensola sakte krøp nedover lia på andre siden. En ny porsjon kornblanding ble inntatt, teltet pakket ned og alt av utstyr og klær stappet i sekken. Jeg hadde forventet at bein og rygg skulle være stive og støle etter gårsdagens marsj og nattens strabaser, men det var de faktisk ikke. Med godt mot begynte jeg på tilbaketuren.

Røyskatt og ryper

Jeg hadde ikke gått mange meterne før jeg kom til bekken på nordsiden av tjernet, hvor det dukket opp en glad liten krabat. En røyskatt danset rundt fra stein til stein, plumpset i bekken, ristet av seg vann, opp på en stein, ned igjen, bort i gresset og kikke litt på meg, så opp på en stein igjen, alt i virvlende fart. Den så ut til å storkose seg i sola, og jeg ble stående og se på den noen minutter til den omsider forsvant.

Ved Bergavad på vestsiden av Åtjørn måtte åna fra Bergavatnet krysses. Her var det ikke noen bro, og vannføringen var så stor at det så ut som jeg skulle bli nødt til å vade over. Jeg hadde lite lyst til å gå hele dagen i våte sko, så jeg utforsket først litt lenger opp langs åna. Like ovenfor delte et berg vannstrømmen i to smalere armer, og der gikk det ann å hoppe over uten å sette liv og lemmer på spill. Dermed kom jeg meg tørrskodd til andre siden og fortsatte videre over heia mot Austdalen.

Skoene holdt seg ikke tørre lenge. Terrenget var mer myrlendt i dag enn i går, og sakte men sikkert ble føttene mer og mer fuktige. Da jeg kom ned til bredden av Austdalstjørni bakset plutselig en stor flokk ryper opp fra lyngen. De flakset rundt og så ikke ut til å vite hvor de skulle ta veien, før de skvaldret avgårde i forskjellige retninger.

På leting etter gjengrodde stier

Det var varmt og jeg begynte å bli sliten, så jeg tok en rast øverst i Austdalen med flott utsikt mot Hommi. Deretter bar det ned gjennom dalen forbi Hovlandstølen og noe oppover igjen til den tidligere fjellgården på Hommi. Her måtte jeg ha en ny pause ved den lille sildrebekken som kommer ned litt bortenfor hustuftene. Myrvannet den brakte smakte ikke særlig godt.

Et stiskilt var alt som var å se av merking i retning Kvitlen. Det var heller ingen antydning til sti noe sted. Ikke akkurat hva jeg hadde håpet på nå som jeg var trøtt nok fra før. Terrenget gjennom Nordre Kvitladalen er bratt og ulendt, så det er spesielt viktig å finne stien nettopp her.

Kartet viste at stien skulle holde høyden det første stykket, så jeg ruslet sakte sørover på tvers av myrbakken mens jeg skuet etter tegn som kunne vise hvor den gikk. På myra fant jeg modne molter, og kort tid etter fikk jeg øye på noe som lignet en nødling på toppen av en stor stein hundre meter foran meg. Da jeg kom bort så jeg til min store lettelse rester etter en rød T på steinen. Stien var funnet.

Et kongerike for en kald Cola

Ferden videre gjennom dalen ble en prøvelse. Det var veldig varmt, ikke et vindpust å svale seg på og lunkent vann i flaskene. Både sti og merker var svært overgrodde og utslitte og til tider vanskelige å se. Med kronglete terreng og slitne bein i tillegg ble jeg nødt til å ta det helt med ro, en fot om gangen, for å være sikker på å ikke tråkke feil. Rett etter at jeg passerte under et par skråberg forsvant stien helt og jeg måtte lete for å finne den igjen. Det føltes som en evighet før jeg endelig kunne sette meg på en stein ved bredden av Kvitlaåna i enden av dalen og helle innpå kjølig vann.

Like etter var jeg tilbake på Kvitlen og tempoet kunne økes betydelig. Herfra fulgte jeg samme rute ned som jeg gikk opp i går, forbi Brattabø og ned Sogstøllia. Siste del av denne lia er også ulendt og jeg måtte ned i sneglefart igjen. En tålmodighetsprøve. Til slutt stavret jeg endelig inn på parkeringsplassen i Bjordal etter en slitsom, men tross alt fin tur.

Turen endte totalt på cirka 30 km i lengde. Det er i seg selv ikke kjempelangt, men varmen og tyngre sekk enn jeg er vant med gjorde sitt til at det tok kraftig på likevel. Jeg kan ikke huske å ha vært så sliten etter en tur noen gang. Nå skal beina ligge høyt de neste dagene uansett hvordan været blir.