Tur til Eikeknuten

- fjelltur, topptur

Eikeknuten er et bratt og markant fjell mellom Ørsdalen og Austdalen i Bjerkreim. Fjellet er ikke blant de lettest tilgjengelige, men det fristet å gjøre et forsøk.

Jeg har ikke gått i Austdalen før. Noen turkart viser startsted ved tunnelåpningen i Eikebrekka, andre litt lenger nede i den ene hårnålsvingen. Jeg stoppet ved tunnelåpningen først og tok en kikk der. Selv om det var slitte T-er å se, var stien så utydelig og overgrodd at det var åpenbart at den ikke er i bruk lenger. Dermed trillet jeg ned til svingen og startet derfra i stedet.

Turens mål, Eikeknuten, ruver like over startstedet, men fjellet er så bratt på alle kanter at det ikke går ann å gå direkte opp. Planen var derfor å følge den T-merkede stien inn til Laugarvatnet og så finne en vei opp på fjellet derfra. Sola strålte i starten av turen, men det var vindfullt i dag. Austdalen var dog forholdsvis lun. Enkelte rosser kom feiende oppover den vakre dalen, men det var høyere oppe at vinden virkelig merktes.

Selv om det var meldt skyfri himmel, skyet det gradvis mer over. Inne ved Laugarvatnet fant jeg det best å ta på jakken igjen, det ble faktisk litt kjølig i vinden og skyggen. Jeg var på forhånd spent på hvordan fjellsiden ville være her. På kart og flyfoto så dette ut som den greieste plassen å gå opp, men man vet jo aldri. Det er ikke veldig langt opp, mindre enn 200 høydemeter, men det er bratt og ulendt med mye lyngdekte steiner. Jeg så meg ut et område som virket best å gå i fra avstand, og lot så terrenget lede meg oppover der det var naturlig og lettest å gå.

Det fungerte bra. Jeg fant en god vei opp og fikk samtidig kjempeutsikt mot Laugarvatnet og langt innover Kvitladalen. På oppsiden av lia ventet mer kupert terreng over de neste haugene. Mye mer eller mindre lyngdekt stein og ulendt å gå også her. Hadde det vært slik hele veien over fjellryggen hadde det blitt en tidkrevende tur. Men på nedsiden av den første nuten kom jeg inn på et dyretråkk som var så bra at jeg vil kalle det en sti.

Stien gikk langs den til tider svært luftige kanten av fjellet helt ut til den ytterste nuten. Austdalen kunne beskues fra oven nesten hele veien ut. Jeg sparte mye tid på å følge stien. Den fant veien over eller rundt smånut etter smånut utover fjellryggen, og gikk der det var solid grunn å trø på.

Det blåste stikker og strå her oppe, og skydekket var på sitt tetteste nå. Hvert solgløtt var en glede. Distanser er ofte lengre i virkeligheten enn man får inntrykk av på kartet, og slik var det her også. I tillegg dekker de mange nutene hverandre og gjør at fjellryggen ser kortere ut enn den er.

Da var det fint å endelig kunne tre ut på den ytterste nibba og få fantastisk utsikt ned til Ørsdalen og utover det langstrakte Ørsdalsvatnet. Hele dalen kan sees fra fugleperspektiv, og på andre siden steiler den bratte Mjåvassknuten til værs. Skykula, som jeg var på forrige helg, kunne selvfølgelig sees, og det kunne også blant annet Skarkaknuten og Skibufjellet rundt Stavtjørn.

Glipene i skydekket ble større mens jeg var ute på nuten og stadig flere varmende solstråler slapp igjennom. Jeg hadde en kort rast oppe på den høyeste knausen, 720 moh, før jeg begynte på returen. Samme vei ble fulgt tilbake, det var ikke noe alternativ. Etter hvert lysnet det mer og mer opp og jeg fikk fin kveldssol i ansiktet på vei ned Austdalen igjen.

En interessant tur med mye flott utsikt og litt større utfordringer enn de merkede stiene kan tilby.