Tur til Vallresknuten

- fjelltur, topptur

På årets siste vårdag gikk turen tilbake til Gjesdal og Gilja, denne gangen for å bestige et mer kjent turfjell i området, nemlig Vallresknuten mellom Byrkjedal og Frafjord.

Da jeg veltet ut av senga og kikket ut vinduet i dag fikk jeg et dilemma. I følge værmeldingen var det sol fra skyfri himmel utenfor. I følge virkeligheten var det tett skydekke, såpass at det godt kunne kommet noen regndråper. Jeg konkluderte med at det var virkeligheten som var feil, og gjorde meg klar for tur i dag også. Deretter kjørte jeg til Oltedal og Dirdal og videre opp til Giljastølen, som var utgangspunkt for turen. Da jeg kom fram var gråskyene borte og sola skinte mellom noen få hvite godværsskyer. Noen ganger kan det lønne seg å ta virkeligheten med en klype salt.

Første del av turen gikk på traktorvei oppover skitrekket på Giljastølen. Nær toppen av alpinbakken gikk ferden over på sti. Stien er ikke rødmerket, men nødlinger er satt opp såpass tett at det ikke er vanskelig å se hvor løypa går. Der hvor stien ikke går over berggrunn, er den også tydelig nok til at den er lett å følge.

Etter noe over 400 høydemeter kom jeg inn til det vakre Måkavatnet. Herfra er det ganske lett fjellterreng videre til toppunktet. Den store varden er synlig nesten hele tiden. Flere idylliske tjern lå og blinket blå og innbydende langs stien. Det lå ennå snøfonner her og der. Noen av dem fikk jeg endog traske over. Ved foten av den siste stigningen lå ei svær og bratt fonn, men snøen var fast i fisken og det gikk greit å stampe seg rett opp med ei hånd å støtte seg på.

Toppunktet ligger på 885 moh og har vid og flott utsikt i alle retninger. I dag var det spesielt fint å skue innover i fjellheimen i østlig retning, hvor snøflekkene lå og lyste i landskapet under en lettskyet himmel. Jeg synes det er ekstra vakkert i fjellet når det er litt snø her og der. Det bryter opp og forfrisker den gråbrune ensformigheten av bergknauser og lyng.

I vest var det derimot rett og slett gråvær. Vinjakula, som ikke er langt unna, stod sørgmodig i skyggen av tunge, mørkegrå skyer. På vei opp lurte jeg på om skyene ville trekke hitover, men de holdt seg heldigvis unna. Over Vallresknuten var himmelen blå hele turen. Det var en relativt kort tur. Lengden var på rundt 9 km og tok ikke mer enn 3 timer inkludert en 20 minutters pause på toppen.

Vallresknuten bør besøkes før den ødelegges av den store vindmølleparken det er innvilget konsesjon på der oppe. Jeg antar det bare er noen få år til de begynner å bygge hvis ingen klarer å få stoppet galskapen. Det samme gjelder for så vidt fjellene i vid omkrets også. Utsikten fra disse vil skjemmes kraftig av anlegget, som vil bli svært synlig i landskapet.

Alt i alt en skikkelig flott tur å runde av vårsesongen med. Nå er det sommer!