Tur til Rambjørknuten

- fjelltur, topptur

I fjor sommer gikk jeg to tredjedeler av drifteveien over Rambjørheia. I dag gikk jeg den siste tredjedelen og fikk en aldeles nydelig tur til Rambjørknuten i Bjerkreim.

Snøen er snart helt borte fra de ytre fjellområdene, så nå er det endelig mulig å komme seg høyt til fjells. I hvert fall høyt i Sør-Rogalandsk målestokk. Rambjørknuten er med sine 812 moh ikke blant de aller høyeste, men den vaker i vannskorpa. Det var meldt noe vind, så jeg tok med en ekstra jakke for sikkerhets skyld. Den fikk jeg heldigvis ikke bruk for. Heller ikke den tynne turjakken ble brukt, det var t-skjorte hele veien i dag.

Jeg startet fra vakre Austrumdal i østre enden av Austrumdalsvatnet. Det ble litt slitsomt opp den første lia, hvor stien stiger 300 høydemeter i tett skog før den kommer opp i åpnere og slakere lende. Det kan ofte være lurt å ta det litt rolig i de første bakkene så blodpumpa får kommet ordentlig i gang, men det er ikke alltid så lett å gjøre det. Beina ville av gårde, og da måtte jeg bare henge på så godt jeg kunne.

Da jeg kom opp til de første utsiktspunktene på kanten av fjellet over Austrumdalsvatnet, kom det noen vindpust fra nordvest. Nå begynner vel vinden, tenkte jeg, men den gang ei. Da jeg fortsatt videre over heia ble det tvert i mot helt vindstille. Det var så herlig å rusle over lyngheiene i dag. Helt stille, bare fuglekvitter å høre. Friske snøklatter lå opp i fjellsidene, det var mildt i lufta og sola strålte fra nesten skyfri himmel. Fantastisk fint!

Jeg tok meg god tid i det lette terrenget oppe på heia. Det ene lille, idylliske fjelltjernet etter det andre ble passert på ferden mot Rambjørknuten. Stien var ikke veldig oppgått, men det var ikke noe problem å se den. Godt merket var den også. Den siste lårknuseren til toppen gikk faktisk lettere enn den første lia. Hittil hadde jeg passert flere snøfonner på avstand, men midt i kneika måtte jeg tråkke meg over ei som stengte stien. Dermed fikk jeg gått litt i snø igjen også. Artig.

På toppen av knuten var det like fint som forrige gang jeg var der. En svak vind listet seg forbi, men ikke verre enn at den helst bare svalet. I livden bak varden fikk jeg en flott rastepause i sola. Lufta var ikke så ille disig heller, så utsikten var fantastisk. Vi er heldige som har et så vakkert land med allemannsrett og utallige flotte turstier. Etter en solid pause ruslet jeg samme vei tilbake, og det var like herlig i denne retningen. En kjempefin tur.